Arnøyas mange sider.

Et rekordstort antall deltakere med hunder møtte forventningsfulle til opprop lørdag morgen. I løpet av natten hadde regnværet gitt seg, og smeltevannet på plassen foran internatet hadde fått et isdekke – et varsel om bedre forhold.

Samtlige terreng skulle vise seg å ha det nødvendige antall ryper for å gi premier til de hundene som fortjente det . Det store deltakerantallet gjorde at samtlige fem terreng på Arnøya ble benyttet første prøvedag. I tillegg måtte noen av deltakerne pendle til naboøya Kågen. Fugl var det nok av, men hundene sleit. Vanskelig føre, med et tynt skarelag som ikke en gang bar de letteste hundene, ga såre poter og oppskrapet hud, noe som gjorde at flere hunder gjorde opprør og nektet å vise sine kvaliteter.

Dette la ingen demping på jegermiddagen samme kveld. I to bordsettinger benket prøvedeltakere og dommere seg rundt bugnende fårikålgryter, vel tillaget av det alltid fantastiske vertskapet på Lauksletta overnatting. Tradisjonen tro sto kakebordet parat, i år som tidligere. Premieutdeling med gode dommerutredninger la heller ingen demper på kvelden.

Uttalelsen kom fra en av deltakerne på partiet som gikk Dødaren på søndag, etter at partiet var overfløyet av en flokk ryper som tilsynelatende kom fra ”ingensteds”. Søndagen opprant med svømmeføre etter nattens snøfall. Var føret tungt for mange lørdag, ble det ikke lettere søndag. Hundene svømte! Flere hunder fikk blålappen uten å komme seg lenger fra fører enn det definisjonen på en god, støtende fuglehund tilsier: ”En støtende fuglehund er en hund som aldri beveger seg lenger vekk fra sin fører enn et børseskudds avstand”. Forholdene til tross, premieringer ble det også denne dagen.